Selvdestruktiv atferd

Hvorfor oppstår selvdestruktiv atferd?

Selvdestruktiv atferd som selvstraff.

En måte å forstå selvdestruktiv atferd på er som ett forsøk på å gjøre opp for en dyp følelse av skyld og skam. Dersom man føler seg grunnleggende skyldig og mindre verdt, vil det å straffe seg selv hardt føles som en måte å gjøre opp for dette og slik roe ned en følelse av angst. For eksempel kan forsøk på å ta sitt eget liv ikke egentlig speile ett dødsønske, men ett desperat forsøk på å løse en følelse av skam ved å være skyldig. Dette speiler ofte en oppvekst der man har blitt utsatt for mishandling eller urimelig og hard avstraffelse. 

Selvdestruktiv atferd som distraksjon.

For noen fungerer selvdestruktiv atferd som en nødløsning for å slippe å kjenne på intense og overveldende følelser. Veldig ofte er denne følelsen skam og følelse av å ikke ha verdi. Ved å forårsake seg selv smerte eller sette i gang en krise, som så må håndteres overdøver det nye fokuset den underliggende smerten. Når en vond følelse eller krise foretrekkes så det fordi den underliggende følelsen oppleves som så mye verre. 

Selvdestruktiv atferd og å leve ut en tildelt rolle.

Hvis man i oppveksten ble stemplet som det sorte fåret eller det slemme barnet, kan det for noen oppstå ett press på å skulle leve ut den rollen. Man har tatt inn i seg det budskapet som ble gitt fra viktige andre og lever ut dette. Å skulle bryte ut av dette kan oppleves som utrygt da det ville utfordret autoriteten til den viktige andre. Hvis det var umulig å bli kvitt stempelet som den slemme eller destruktive så kan det også ha gitt en følelse av kontroll ved å omfavne rollen. En annen måte man kan gå inn i rollen som selvdestruktiv er ved å identifisere seg med en rollemodell som er destruktiv. Hvis for eksempel din far oppførte seg destruktivt og du fikk aksept ved å beundre denne atferden vil det ligge ett sterkt ubevisst insentiv for deg å gjøre det samme.

Selvdestruktiv atferd som en kontrollert detonasjon

Dette er knyttet til punktet over om å leve ut en tildelt rolle. For barn som har blitt utsatt for overveldende kritikk og som stadig blir såret, oppstår det et behov for å få kontroll i en overveldende situasjon. Hvis man uansett forventer å bli angrepet, avvist eller latterliggjort så kan det oppleves som tryggere å ta kontroll og utløse det uungåelige. I stedet for å vente på å bli avvist så sørger man for at det skjer slik at man er ett steg foran og har noe kontroll på når det skjer. Dette mønsteret kan vedare gjennom livet og kan føre til en ond syklus av selv-oppfyllende profetier og vonde opplevelser som ikke hadde trengt å skje ellers.

Selvdestruktiv atferd som ett forsøk på å føle noe.

Dersom man har blitt utsatt for svært traumatiske opplevelser, kan man utvikle det som kalles dissosiasjon. Dette er en følelse av nummenhet og virkelighetsfjernhet som oppstår når man blir overveldet av angst og er svært ubehagelig. Mange som påfører seg selv smerte gjennom selvskading sier at dette er et forsøk på å komme seg ut av nummenheten.

Hvordan blir man bedre fra selvdestrutktiv atferd?

Terapi kan hjelpe med å bearbeide de underliggende følelsene man forsøker å flykte fra og slik fjerne behovet for å flykte og gjøre selvdestruktiv atferd. Da vil man ha ett mer avklart forhold til disse følelsene og de vil ikke produsere like mye angst lenger. Bevisstgjøring på de underliggende mønstrene og årsakene gjør det også lettere å endre kurs ved å gi seg selv alternativer.

Skrevet av psykolog Erik Mørland